CR Moss 17. feb: Lukking av konto på De gales hus (7B)

Dørstokkmila virker hard denne kvelden. Jeg kikker på sofaen, men det eneste den kan tilby er et løfte om vond rygg og en følelse av en bortkastet kveld. Som vanlig blir småskadene plutselig mer merkbare og magen kjei i det jeg forsøker å drøfte med meg selv.
Tenke seg om en gang til. Det hadde smakt godt å få lukket kontoen på De gales hus (7B). Spesielt rett før en helg med dårlig værvarsel. På den annen side er det en fare for at de tre kvarterene i bil hjem igjen kan bli av det mørke slaget om ikke det blir sending i kveld heller.

Sofaen taper. Jeg sier god natt til kidsa, fyller bilen med pads, pakker Ledlensern, setter på cruisekontrollen og lar lyden av dagsnytt 18 drepe følelsen av tre kvarter på veien.

I det jeg parkerer på gresset, ca. 4m fra starttaket på kveldens mål, slår det meg hvor utrolig lett tilgjengelig buldringen i Moss egentlig er. Fyrer opp Ledlensern fra taket på bilen, slår et par floker og tar noen pushups før jeg klemmer føttene inn i Teamsa.

First go. Opp i risset rundt hjørnet, justerer, gunner for den blinde godspotten på sloperen med venstre, høyre fot på starttaket, stive av, opp i krimp, ikke sliten enda. Videre med venstre til godsloperen, matche, flytte føtter i blinde under kanten. Via sloperen på Blind gudinne og ut til topplisten på Vamos med venstre, setter av plass til match, matcher og flytter venstre til godpunktet på lista. Følelsen i fingrene er borte, "Ikke noe å gjøre med nå" tenker jeg og manøvrerer tåa opp på Vamos-leppa. I det jeg rokker over aner jeg ikke hvor hardt jeg tar i med de gjennomfrosne fingrene. Heldigvis er det nok, og jeg nyter den søte smaken av en konto som lukkes.

Knærne takler heldigvis flyveturen tilbake ned på paden denne gangen også, og med dagens mål allerede i boks first go blir jeg som vanlig grådig. Setter i gang med sitstarten før jeg må konstatere at det må mer pumptrening til for at jeg skal kunne klare å linke denne. Og pumptrening, det er for sånne folk med tolmodighet det. 

Fortsatt litt sendehøy tenker jeg at det sikkert er en god dag å åpne kontoen på Blå blomster. Slenger meg derfor i bilen og gunner ned til Trolldalen. Vel fremme ved veggen har naturen allerede vært og satt en stopper for mine ambisjoner. Et stort tre har blåst overende og ligger nå og sperrer alle linjene på venstre del av veggen. Her må det en motorsagdugnad til før det kan åpnes konto.

Bare for å sørge for at jeg kommer meg helt ned på jorden før bilturen hjem, koster jeg på meg et par forsøk på Perfekt øyeblikk på Trolldalen parkering. Konkluderer med at dette er bulderen jeg skal stikke tilbake til hver gang jeg begynner å tro at jeg er heit. Den deler gladelig ut kalddusjer til alle med behov og som ikke vet å mobilisere en hæl.

Bilturen hjem blir likevel lystig - det er utrolig hvor godt det føles å lukke en konto en kald hverdagskveld i februar.