CR: ØM 28. feb: Ydmykelse og revansje på Dodraugen (7B+)

Denne rapporten fra Dodraugen starter egentlig på fredagen, siden den økten egentlig ikke ble avsluttet. Ihvertfall ikke på en akseptabel måte for min egen del.
På klønete vis klarte jeg å poppe av 5'er uttoppingen to ganger med kontolukkingsmak i munnen. Nå var det et stort blødende sår i min sendesjel som jeg visste at jeg måtte lukke fort som fy. 

I et forsøk på å lege såret forsøkte jeg å drøfte med meg selv om hvorfor dette var viktig. Var det fordi det var vitner til den amatørmessige knotingen? Per Arlid og Håkon hadde jo sett alt sammen. I tillegg cruiset Håkon etterhvert bulderert uten at jeg fikk etablert noe sendetog før umpfen hadde forlatt kroppen. Samme kunne det være, noe måtte gjøres.

Forsøkte å legge plaster på såret med en FA av en travers på den lokale rasteplassen på lørdagen, men det hjalp ikke. Her måtte jeg frem med nål og tråd. 

Etter litt forhandlinger med generalen på kvelden, ble søknaden om to-tre timer sendefri på søndagsmorgen innvilget. 

50 minutter etter avreise fra Nærsnes står jeg igjen face to face med fredagens nemesis. Magen, som hadde vært kjei ved avreise, er nå lugn. Slår aldri feil det der. De 5 blå i lufta klarer heller ikke å hamle opp med den stramme anmarsjen når det gjelder å legge føringer for min kroppstemperatur. Og i motsetning til på fredag øver jeg inn 5'er uttoppingen et par ganger før jeg støter fra start. Blitt proff nå, tenker jeg.

First go! Starter opp med høyre i venstre side av trekanten, bomper videre til skulder. Får den halvdårlig, men kroppen kjennes god ut, så jeg justerer ikke. Presser opp venstre tå på startlista og etablerer HC-hooken med høyre tå. Krysser over til krimpelista med venstre, cruxet er overstått. Bomper oppover krystallene med høyre og kommer etter med venstre. Forsøker å gå toppen slik jeg akkurat hadde øvd inn, men følelsen i fingrene er borte. Må improvisere ellers så er det tryning og åpning av nye mind games. Finner en mantel, har heldigvis fortsatt følelse i håndflaten, får opp bena og topper ut. Digg!

Kan kjenne såret gro i det jeg drikker opp kaffen, tar instabilde og forsøker å kommunisere med et ekorn som tydeligvis også kan føle den gode karmaen som fyller Østmarka denne søndagsmorgenen i slutten av februar.